Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Aa stakkars vesle Hare
so fin og silkeklædd,
Gud veit kvar du hev fari,
med di du er so rædd?
Du spretter og du skvetter
so hovdalaus i Kring;
kva er du renner etter
og snøgg i Hol deg sting,
arme Ting!
Her er so god ein Sùmar
med Hus i kvar ein Busk
og Lauv og friske Kùmar
aat slik ein liten Trusk.
No skal me vera kvate
i slik ei Solskinsstund;
no skal me vera late
og taka oss i Lund
lette Blund.
Du er so brun og lekker
i Sùmarkjolen din;
d'er berre du for klekk er
te vera Guten min.
Men vil du glad meg gjera,
so hoppar her i Lid,
og Venir skal me vera
og Venir skal me bli
all vaar Tid.