Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Eg sit i Kyrkja som Snikjegjest;
eg gløymer Gudsord og gløymer Prest,
— eg arme!
Eg lesser Synd etter Synd paa meg,
for um eg ein Glimt kunde faa av deg.
Og naar eg ser deg, eg veit meg knapt;
det bløder i Barm; eg er som fortapt
— eg arme!
Alt vert for Augo til Glim og Glod;
og Vonir vaknar i varme Blod.
Men er du burte, ligg allting audt;
det sloknar i meg og kolnar daudt;
— eg arme!
Modlaus eg dreg meg paa Heimveg att,
og Tankar vildrar som Sky i Natt.
Og ser eg henne, som sìt so trygg
langt framme der med sin breide Rygg
— eg arme! —
daa veit eg kje meir kva eg tenkjer paa.
Eg skvett og vaknar. naar Folk vil gaa.
— Aa, frels oss ifraa det vonde!