Paa Gjætleberg-Nut

Det er som villaste Røys og Urd,
so vidt som Augo kann vinne;
men Gudskjelov! naar eg rett meg snur,
so kann eg Have finne.

Aa Gud velsigne den blanke Rand,
som ringar seg blaa der ute!
Og Gud velsigne kvar Siglarmann
og kvar den symjande Skute!

Men hu, denne Fjell-Urd med Kamp og Koll
i villaste Vill-Røys slengde, —
det er som ei herjande Horg av Troll,
av Tora slegne og sprengde.

Og Nòs og Nabbe og vide Stakk
og Hausar rullande runde,
d’er Gygr og Rise som sprang og sprakk
i solblanke Morgonstundi.

Dei staaka og stangast i harde Tak
mot Gudar og ljose Sveinar;
men ned dei ramla med Røyk og Brak
som Bergbròt og Kampesteinar.

Og Armar datt yvi krøkte Bein
og Haus millom Bùlar lange;
so veltest ihop denne Verd av Stein
av Skoltar og Bròti mange.

I Logn under bratte Bergvegg-Stup,
der søv dei svarte Votni;
dei glor som glimande kalde Glup
med falske Underbotn i.

Naar stilt det regner i myrke Kveld,
vil Nykken i Vatsmaal drive;
han uler fælt millom aude Fjell,
naar nokon snart skal blive.

Aa hu, for skræmeleg Graasteins-Urd!
Ho vil meg med Trolldom binde.
Men Gudskjelov! naar eg rett meg snur,
so kann eg Have finne.