Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Langt inne, djupt i Skarefjell-Grunn
seg holar ein Hall av Kopar;
han kvelver irgrøn sin høge Rund
med Glim av glidande Dropar.
Eit Blaa-Skimmer gløser som halvt i Blund.
Det tiklar og siklar og renn og dryp
der rundt i Kræane skùme;
det kvislar kvævt av Firfisle-Kryp;
det gjeng som Geisping i Rome.
Der lyngormen søv med sin Spord i Glyp.
Her inne i løyndaste Myrke-Kraa
sìt Gumle i Tidine lange.
Som turre Tre-Rot han er aa sjaa
med Lemine vridne og vrange.
Um Hausen gror Steinrot og Mose graa.
«Du Gumle gamle i Gnavlehòl!»
kved Haugkall med Mæle skrinne,
«du vakne og mumle ditt Gumle-Maal,
det maa ikkje gaa av Minne.
No Ungdomen kved berre Rask og Raal.»
Da dreg det upp som Klokke til Slag
i Halsen skrukne og turre;
det gnidkar og gneg som Bor og Sag
og mèl som i Katt og Knurre.
Og Gumle-Maal losnar i lange Drag.