Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Arne Garborg
Ho ligg um Natt i Benken sin
og lyder paa den tunge Vind,
som læt og græt um Stova.
Og Timar sig so smaatt um Senn.
Ho frys og skjelv og stundom brenn;
og aldri fær ho sova.
Som so ho ligg der mod og ør,
det bankar hardt paa Ute-Dør,
og henne just det varar.
Ho upp og ut og kring seg ser.
Er Folk paa Veg i slikt eit Vêr?
— Ho spỳrr, men ingin svarar.
Tri Gongir slik ho fara maa;
men inkje Liv der er aa sjaa.
Daa maa ho ottast Faare.
Ho breider seg i Benken ned,
og so med Munnen att ho bed
tri Gongir Fadervaare.
Som der ho ligg i Sveitelaug,
paa Golve blaanar fram ein Draug
som upp av Jordi skotin.
Han stend og stirer still og kvit.
So hinkar han aat Sengi hit;
tungt dreg han eine Foten.
Av Rædsla nòmi ligg ho kald
og kjenner seg i Daudmanns Vald,
og Halsen inn seg snører.
Den daude med sin valne Arm
fùmlar seg inn aat strøypte Barm
og ved det Bein-Bròt rører.
«D’er mitt, d’er mitt,» han mullar haas;
«du braut den sterke Vigsle-Laas
og stal mi Kneskjel-Spilre;
kom att, kom att, legg Beine ned;
fyrr fær eg ikkje Kvile-Fred,
men maa som Dauding vildre.»
Han kverv; og smaatt ho vaknar or
og graatande hjaa Gamlemor
i Storeseng seg gøymer.
Til henne alt ho segja maa.
Daa finn ho Ro; daa ser ho Raad.
Og snart i Svevn ho drøymer.
Men ute Vinden strøymer.