Hilma og Roger

Høyt oppå fjellets isbelagte tinde
Den skjønne Hilma på sin seter satt
(og hun satt og satt)
Men lengs'lens tårer rullet over kinnet
Hun hvisket i den månelyse natt:
— (Å, jeg blir så matt)
Å, Roger, Roger, svikter du din Hilma?
Sig, har du glemt hvert løfte fra i Üor
(som du titt nok svor)
Var det bedrag? Sig, har du bare filma
Skal du i kveld få sanne mine ord:
(jeg er'kke den du tror)

Og tåren rant på Hilmas bleke kinner
I kjærlighetens bitterlige flom
(og hun så seg om)
Og tenkte sårt på elskovsbrustne minner
Da så hun Roger på sin scooter kom
(og han var så from)
Min hulde Hilma, klokka mi har stansa
Da klokka mi var bare kvart på ni
(var a fem på ti)
Jeg ha'kke vært på Folkets Hus og dansa
Jeg kjørte sporenstreks til jenta mi
(Du ska' vara blid)

— Vik, falske venn, jeg intet kyss deg giver
Før du har sagt de underfulle orct
(som du titt nok svor)
At vi til høsten ærbart viet bliver
Og vandrer sammen under kirkens kor
(Jeg er'kke født i fjor)
Og hvis du elsker meg, så sverg da eden
Og si at det er Hilma du vil ha
(Da sa Roger ja)
— Sverg at i høst vi feirer bryllupsgleden
Og Roger gjentok alt hva Hilma sa
(Tra-la-la-la-la)

Og natten kom og Amor smidde lenken
Og Roger dro til bygdens jenter hjem
(Der er nok av dem)
Da knelte Hilma stille under benken
Og tok sin lille båndopptaker frem
(fra en kjeller-lem)
Og bryllup ble det, skinkesteik og saker
Men Roger ville ikke si et ord
(i det glade kor)
Han skottet stadig mot en båndopptaker
Som snurra rundt på parets gavebord