Vårherres klinkekule

Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg
Han klinket han var glad og det var sommer og solen tente lyn i farget glass
Og tusen kloder rislet fra han lommer for i vår Herres lommer er det plass
Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn
Så ble han distrahert, og glemte spillet En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!
Å for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt
På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt
Omsider kom han trett, som alle poder når det er kveld og leken har vært sen
Han lå på kne og samlet sine kloder. Da så han at han hadde mistet en
"Den lille blå! Den minste av dem alle! Han lette under gress og sten og hekk
"Og den som var så blank i solefallet!" Men mørket kom, og kulen den var vekk
Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt
Og Gud gikk hjem og hurtet i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt
Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den
Får drømme at Han leter mer i morgen og håpe at Han finner oss igjen