Å... Gid Jeg Var En Rasende Riff Kabyl

Gid jeg levde i en forgangen tid
Og var en rasende Riff Kabyl
Som med min stolte kamel
Spredte skrekk og gru med ville arabiske hyl

Vi skulle tatt rotta på imperalistene
Siden smakt på nistene
Og fjernet våre spor med kvistene
Når de nokturale øgler kommer listende

Når Riff Kabyler rider
Blekner ekle menn og lider
Bismillah! Bismillah!
Og barske menn blir skalla

Det skarpe månelyset skulle svøpe min burnus
Og alle i min turnus
I sin stålbleke glød
Vi søkte mot de hjemlige, hemmelige telt
Med spinkle treplugger i sanden nedfelt

Med passgjengerenes bølgende ynde
Våre stolte steile fruer
Skulle møte oss med druer

Og ved oasens vakre vannspeil
Min egen Sjeherasade
Ville legge fra seg sin trofaste spade
Og si jeg luktet blod og død og at jeg måtte bade

Hun ville dekke med duken
Fra den gamle faruken
Med vidunderlige frukter
Og sine andre ting som enda bedre lukter

Og under daddelpalmen
Hun ville smilt så blygt og fortalt om morgenkvalmen
At under frydefulle stønn
Vi hadde, kan hende, unnfanget en sønn

Jeg ville slått meg stolt for bringen
I det jeg informerte høvdingen
Og som den glade far
Jeg ville gitt min kvinne en ny dromedar

Og når dåd og krigerære
Oss atter kalt oss vekk fra våre kjære
Vi rider hen igjen med veltømt bære
Av blod på klingen vi lar oss nu besnære

Dog i minner jeg bærer
Det at hun min deilige svangre Sheherasade
Var verd hver geit
Som satte meg i beit